I dette gripende stykket er himmelen et lerret av virvlende farger, der myke pasteller av rosa og oransje smelter sammen med hint av lavendel, og feirer den flyktige skjønnheten av en solnedgang. Horisonten lyser, hvisker et løfte om skumring, mens de delikate penselstrøkene gir landskapet en drømmeaktig kvalitet. To silhuetter av trær står som voktere, deres former er suggestive men uklare—en påminnelse om den skjøre balansen mellom naturen og skumringshimlen.