Verket fanger et øyeblikk fylt med energi og spenning, og gjenspeiler essensen av mytologi og menneskets åndens kamp mot naturen. Figuren står i forgrunnen, avbildet i en mektig stilling som symboliserer besluttsomhet og kontroll. Den røde kappen hendes flagrer dramatisk, og danner en sterk kontrast til den kjølige paletten av blå og lilla som omgir det bergaktige landskapet. Denne fargekombinasjonen gir en følelse av mystikk og en annen verden; den fremkaller bilder av skumring, hvor grensen mellom det virkelige og det mytiske smøres ut.

I komposisjonen hever de skarpe fjellene seg majestetisk, preget av kantete former som antyder både styrke og sårbarhet. En lynstråle skjærer gjennom lerretet, og fungerer som en leder mellom jorden og himmelen. Denne elektriske kraften fører ikke bare blikket til betrakteren, men gir også scenen dynamikk og en potensiell kaos. Elementene i bakgrunnen formidler bevegelse, som om fjellene selv er levende, ekkoende med figurens indre tumult. Roerich balanserer dyktig disse elementene, noe som resulterer i en komposisjon som gir gjenklang både med kunst og makt; dette er en visuell narrativ som snakker om temaene konflikt, transformasjon og søken etter det guddommelige.

Som et verk forankret i Mahabharata-myten, symboliserer det den episke kampen mellom plikt og lengsel, og reflekterer en bredere menneskelig erfaring. Kunstneren, dypt påvirket av sine reiser og studier av østlig filosofi, integrerer disse fortellingene i arbeidet sitt, beriker lagene av betydning og følelsesmessig resonans. Påvirkningen av dette verket går utover enkel observasjon; det inviterer betrakteren til å reflektere over sine egne kamper og triumfer i møte med overveldende motgang.