Dette uttrykksfulle maleriet fanger et øyeblikk av introspektiv skjønnhet og tragisk myte. Den sentrale figuren, en ung mann prydet med en livlig blomsterkrans og et delikat regnbuefarget bånd, lener seg grasiøst mot en gammel, overgrodd ruin. Hans ungdommelige, nesten eteriske skikkelse er malt med delikate penselstrøk som fremhever hudens mykhet og spenningen i posen hans. Bakgrunnen kombinerer natur og klassisk arkitektur, med frodig grønt som slynger seg rundt steinsøyler og buer, og skaper en nesten annenverdslig atmosfære. Fargepaletten er dempet, men rik, dominert av jordnære grønntoner, brunt og myke blåfarger, med innslag av rødt og oransje som trekker blikket mot det uttrykksfulle ansiktet og blomsterdetaljene.

Komposisjonen balanserer mesterlig den menneskelige figuren med omgivelsene, og vekker myten om Narcissus, kjent for sin fascinasjon for sitt eget speilbilde. Bruken av lys og skygge tilfører dybde og en følelse av melankoli, som om figuren er fanget mellom virkelighet og illusjon. Den emosjonelle effekten er dyp — man føler både skjønnhet og sorg, et intimt øyeblikk frosset i tid. Historisk sett reflekterer verket symbolismens interesse for myter, drømmer og den indre verden, noe som gjør det til en visuell fest og en ettertenksom fortelling om identitet og egenkjærlighet.