Dette imponerende verket fanger en gren med sitroner med slik livlighet at man nesten kan føle varmen fra solen som stråler fra lerretet. Sitronene, saftige og modne, ser ut til å sprenge av liv, den glinsende gule overflaten deres står i vakker kontrast til den dempede, nesten eteriske bakgrunnen. Kunstneren bruker løse penselstrøk, som skaper en følelse av bevegelse; skyggene ser ut til å danse rundt frukten, og gir dybde og vekt, mens det grønne fra bladene tilfører en forfriskende touch. Hver sitron virker fristende, og inviterer betrakteren til å strekke ut hånden og smake på dens syrlige sødme. Det er en underliggende følelse av ro og overflod – et øyeblikk i naturen som puster i det enkle skjønnheten.

I en historisk kontekst reflekterer dette verket endringen i impresjonismen mot å fange hverdagslige scener og organiske temaer i et nytt lys. Fokuset på botaniske temaer var en avvik fra større eller narrative malerier, og omfavner i stedet skjønnheten som kan finnes i enkle objekter. Monet's valg om å fremheve dette ordinære temaet viser ikke bare hans enestående dyktighet, men oppfordrer også betrakteren til å sette pris på rikdommen i det hverdagslige, og resonnerer med følelsen av å finne skjønnhet i det dagligdagse. Den følelsesmessige virkningen av dette maleriet ligger i dens evne til å vekke en følelse av nostalgi og varme, som om betrakteren ble transportert til en solfylt frukthage, og inhalerer den duftende luften fylt med essensen av sitroner.