Komposisjonen er et livlig teppe av rolige figurer mot en bakgrunn av majestetiske fjell, malt med flytende konturer og lysende farger. Hovedfiguren, en karakter som ligner en munk, sitter i meditasjon og harmonerer med den eteriske atmosfæren skapt av de virvlende skyene over. Håndene hans holder seremonielle instrumenter, som muligens symboliserer en åndelig forbindelse eller ritual. Til høyre sitter en annen figur med en hund, og gir en følelse av stille refleksjon. Den myke farg paletten kombinerer dempet blå og lilla med varme jordtoner, noe som øker scenens ro. Himmelet er en hypnotiserende blanding av lys som utstråler en myk glød, som innkapsler essensen av åndelig transcendens.

Den følelsesmessige virkningen av verket er dyp, og gir opplevelser av fred, introspeksjon og tilknytning til naturen. Roerichs teknikk med farge lagdeling og bruk av myke penselstrøk gir landskapet en drømmende kvalitet. Fjellene, majestetiske men innbydende, ser ut til å hviske hemmeligheter om gammel visdom, og trekker seerne mot en dypere refleksjon over spiritualitet og menneskelig eksistens i naturens storhet. Historisk var Nicholas Roerich fascinert av de filosofiske prinsippene i østlige tradisjoner, og dette stykket innkapsler disse prinsippene, feirer enheten av natur og ånd. Dette verket representerer en viktig uttrykk for Roerichs dedikasjon til sammensmelting av kunst og åndelig utforskning, og etterlater et uutslettelig preg på seerens hjerte og sinn.