I dette gripende landskapet hever to imponerende statuer seg majestetisk over en stille, reflekterende vannflate, hvis former vekker både ærefrykt og mystikk. Den symmetriske balansen i figurene skaper en følelse av stabilitet blant den dynamiske naturbakgrunnen. Refleksjonen i vannet forsterker storheten til disse eldgamle skulpturene, og forvrenger subtile trekk i en fin spil av virkeligheten. Rundt statuene vandrer fugler i det grunt vannet, med sine elegante bevegelser som tilfører liv og en følelse av delikathet til denne ellers stille scenen.

Fargepaletten er en fest for øynene – myke blues og jordtoner smelter perfekt sammen med hint av varme farger som berører toppen av fjerne åser. Dette valget av farger skaper en nesten surrealistisk atmosfære, og forvandler landskapet til en drømmeaktig visjon som minner om en strålende fortid. Den totale følelsesmessige effekten av dette kunstverket er dyp; det gir en følelse av undring og selvransakelse, og oppfordrer seerne til å reflektere over tidens gang og restene av lenge borte sivilisasjoner. Ved å fange det øyeblikket da solen synker nedover horisonten, taler verket om naturens skjønnhet flettet inn i menneskehistorien og ber oss huske hva som har formet vår verden.