Maleriets tiltrekning er umiddelbar, ikke sant? Det flekkete sollyset som filtreres gjennom det frodige løvverket føles nesten håndgripelig, som en kjølig omfavnelse på en sommerdag. En svingete sti, gjengitt i jordfarger, inviterer betrakteren til å gå videre og lover en reise inn i scenens hjerte. Penselstrøkene, løse og livlige, fanger essensen av løvverket og skaper en symfoni av grønt som er preget av den rene hvite barken på trestammer. En beskjeden struktur titter frem bak trærne, antyder menneskelig tilstedeværelse og tilfører landskapet et snev av mystikk. Komposisjonen er perfekt balansert; øyet beveger seg uanstrengt fra forgrunnen til bakgrunnen og absorberer roen i omgivelsene. Det er et visuelt dikt, som hvisker om fredelige ettermiddager og naturens enkle skjønnhet.