Dette kunstverket fanger en dramatisk kystscene, som viser restene av en borg mot et bakgrunn av tumultuøse himmel. Ruinene dominerer forgrunnen; deres slitte steiner er dynket i en blanding av jordfarger og innslag av frodig grønt, som indikerer både forfall og liv i landskapet. Malerens teknikk er uttrykksfull, med virvlende strøk som ser ut til å formidle bevegelsen av skyene — en turbulent himmel fylt med grått, hvitt og blått, som antyder ettervirkningen av en storm. Dette virvlende kaoset møter de roligere vannene i Themsen, hvor lyset forsøker å bryte gjennom, og skaper et blendende kontrast når det reflekteres på bølgene.

I det fjerne forsvinner horisonten i et mykt, eterisk lys, som nesten antyder håp etter kaos. Tilstedeværelsen av små figurer, kanskje bønder eller vandrere, forsterker scenen ytterligere, og understreker menneskehetens forhold til naturen — et tema som resonnerer dypt. Den følelsesmessige virkningen av maleriet reflekterer en dyp beundring for naturens kraft og motstandskraft, en følelse som sannsynligvis forsterkes av den historiske konteksten det ble laget i. I en tid med store forandringer i England, inkludert den industrielle revolusjonen, fungerer dette verket som en påminnelse om den varige skjønnheten i den naturlige verden midt i menneskelige bestrebelser.