Dette imponerende landskap fanger den stille skjønnheten i naturen etter regnet. Store trær med frodigt høstløv dominerer forgrunnen, og vever sine brune og gule nyanser mot den myke, dempede bakgrunnen av himmelen. Skyene, i en blanding av grått og blått, dekker horisonten og antyder et nylig regnfall. Under trærne glimter refleksjonen av en vannpuss som gir dybde; denne indikasjonen på vann reflekterer himmelen, og skaper en harmonisk dialog mellom jord og atmosfære. Når man ser på dette maleriet, kjennes det nesten som den fuktige luften, man kan nesten høre det myke suset av blader som danser i den milde vinden; som om tiden står stille, og inviterer betrakterne til å oppleve det fredelige øyeblikk som er inkarnert innenfor rammen.

Komposisjonsmessig skaper arrangementet av trærne en naturlig bue som rammer inn horisonten, og fører øynene på en enkel måte over lerretet. Bruken av varme farger i kontrast til de kaldere nyansene gir en nesten drømmende kvalitet, og øker den følelsesmessige vekten av scenen. Dette verket er et mesterverk av 1800-tallets realisme—en epoke som søkte å fremstille naturen ikke bare som den er, men slik den føles. Kunstnerens nøye oppmerksomhet på lyset reflekterer en forståelse av miljøet, og minner oss om den flyktige skjønnheten som er fanget like etter regnet—et øyeblikk fullt av nye begynnelser og fornyet liv.