I dette fengslende kunstverket sitter en ung kvinne grasiøst på en solfylt eng, omgitt av livlige grønne og myke blomsterfarger. Hennes holdning er avslappet, men likevel elegant, noe som antyder et øyeblikk av hvile i naturens favn. Teksturen av gresset og de ville blomstene, fremstilt med raske og levende penselstrøk, vekker en følelse av bevegelse og liv; det ser ut til at den milde brisen leker med hårtustene hennes og kronbladene rundt henne. Utrykket hennes er introspektivt—det er en subtil melankolsk skjønnhet i blikket hennes som inviterer betrakterne inn i tankene hennes, kanskje med tanke på skjønnhetens og tilværelsens forbigående natur.

Komposisjonen er vakkert balansert; kvinnenes figur tar opp forgrunnen, og tiltrekker seg oppmerksomhet, mens det lyse bakgrunnen skaper en nesten drømmeaktig atmosfære. Kontrasten mellom hennes mørke bluse og den lyse grønne bakgrunnen forsterker hennes tilstedeværelse i landskapet. Van Goghs spesielle bruk av farge—modig, men harmonisk blandet—skaper en følelsesmessig påvirkning som vekker følelser av varme og nostalgi, som om tiden i et øyeblikk stopper for å fange dette stille øyeblikket. Dette verket demonstrerer ikke bare Van Goghs mestring av farge og form, men også en dypt personlig tilknytning til naturen, som gjenspeiler hans kunstneriske reise i denne perioden.