Verket fanger elegant den ephemeral skjønnheten av Pourville-kysten ved lavvann. En tumultuøs kamp av skummende bølger danser over lerretet, og vever en rolig narrasjon om havet som møter stranden. De forsiktige penselstrøkene - synlige, livlige og nesten taktile - bringer frem de bølgende mønstrene til vannet, der nyanser av cerulean og turkis smelter sømløst sammen med bleknet hvitt, og antyder en myk berøring av sollyset på overflaten. Lyset leker med øyet, lyser opp scenen mens skygger antyder bevegelse, og inviterer betrakteren til å oppleve ikke bare et enkelt landskap, men en levende enhet i konstant forandring.

Når det gjelder komposisjon, forsterker den nesten minimalistiske tilnærmingen fokuset på vannets teksturer, og gjør havet til et teppe av følelser. Horisonten, preget av subtile båter i det fjerne, tilfører bildet et preg av eventyr og uendelighet. Disse fjerne elementene fungerer som malerens signatur - en påminnelse om at selv når vi utforsker lokale landskap, knytter havet uendelig til bredere opplevelser. Innvirkningen av dette verket er utvilsomt dyp; det vekker en følelse av fred, men vekker samtidig en lengsel etter utforskning og ro. I konteksten av Monets verker skiller dette stykket seg ut som et primært eksempel på hans evne til å kombinere impresjonistiske teknikker med en håndgripelig følelse for den naturlige verden, og eksemplifiserer hans lidenskap for å fange livets flyktige øyeblikk.