Se på den fengslende scenen fanget i dette verket, der kveldsomfavnelsen setter i gang et dramatisk lysshow. Kystlinjen, utsmykket med majestetiske klipper, fungerer som en naturlig bue som fører oss til de kjølige, rolige vannene som reflekterer nyanser av blått og violet. I dette hypnotiserende øyeblikket er små seilbåter spredt over overflaten, seilene deres fanger forsiktig berøringen av kveldsvinden og skaper en følelse av fredelig ensomhet. Solen, som trekker seg tilbake mot horisonten, farger himmelen i varme rosa toner, noe som fint kontrasterer med de kalde skyggene til klippene.

Hver penselstrøk ser ut til å være påtenkt, men likevel flytende—dynamisk. Monets løse, fragmenterte stil inviterer oss til å oppleve vannets flyt og den flyktige skjønnheten i solnedgangen. Det er en håndgripelig følelsesmessig tiltrekning i hvordan han kombinerer realisme med inntrykk, som om han sier at essensen av vår naturlige verden er ment å bli følt, snarere enn strengt observert. Med tidens patina som legger seg, oppfordrer dette kunstverket oss til å tenke på ikke bare landskapet i Étrétat, men også selve naturen av eksistens, fanget under det gyldne lyset fra en synkende sol.