I dette fengslende verket utfolder landskapet seg som en drøm—myke, uklare former smelter sammen og skaper en rolig scene fylt med milde bevegelser. De høye trærne svaier forsiktig; deres slanke stammer stiger opp mot en bakgrunn av frodige grønne nyanser, der et rikt teppe av løvverk svaier i vinden. Monet bruker en mesterlig berøring med penselen sin, og skaper tåkete flekker av gule og grønne som danser over lerretet som hviskninger fra en vårmorgen.

Komposisjonen er omsluttet i stillhet som fremkaller en følelse av fred og ro når betrakterens øyne vandrer over de flytende mønstrene av gress. Med hvert blikk føler man at luften endrer seg; fargene resonerer med lyset—en eterisk atmosfære gjennomsyred hele verket og tillater en intim forbindelse mellom naturen og betrakteren. Dette verket forblir ikonisk for Monets utforskning av lys og farge, og fremhever impresjonismens etos om å fange følelser og sanser over detaljert realisme, og fører oss inn i hans rolige omfavnelse.