I denne fascinerende skildring av en rolig dam føler man seg umiddelbart transportert til en fredelig oase, hvor vannliljene flyter grasiøst blant bølgende refleksjoner. Vannets overflate er et kaleidoskop av farger — myke grønne toner danser med blekeblå, mens sarte hint av rosa og hvitt fra blomstene dukker opp mellom de myke penselstrøkene. Monets teknikk her er ganske enkelt fortryllende; han bruker brede, flytende strøk som formidler vannets flyt, som fengsler betrakteren og inviterer dem til å miste seg selv i sin drømmende kvalitet.

Emosjonelt er det en følelse av fred og ettertanke i disse vannene. Lyset ser ut til å filtrere seg mykt gjennom løvet, som omslutter scenen i en varm omfavnelse, nesten som om naturen hvisker hemmeligheter til dem som stopper opp for å sette pris på skjønnheten. Historisk sett representerer dette verket Monets langvarige fascinasjon med sin hage og interaksjonen mellom lys og farge; det fanger fokuset til den impresjonistiske bevegelsen på å fange flyktige øyeblikk i tid. Dette maleriet bærer kunstnerisk betydning, ikke bare på grunn av sin livlige palett og innovative teknikk, men også som et vitnesbyrd om Monets ustoppelige søken etter å representere den flyktige essensen av naturen.