Dette kunstverket fanger konsekvensene av en vellykket jakt og inviterer seerne inn i et intimt rom fylt med ekko av naturens skjønnhet og menneskehetens hånd i sitt erobring. Et bord, dekorert med rikelig jaktbytte—fasaner, kaniner og forskjellige småfugler—anker komposisjonen og inviterer til beundring. De livlige teksturene av fjær og pels kontrasterer med de polerte overflatene på bordet, og skaper en taktil appell som innbyr til nærmere undersøkelser. Den dominerende brune og jordfargene omfavner scenen, med sporadiske stikk av livfulle farger som øker det visuelle dramaet i stillebenet.

Monets penselstrøk, selv om de er mindre flytende enn i hans senere verk, inviterer til dypere verdsetting av detaljer, og fremhever naturlige former, men uten romantikk. Bakgrunnen forblir interessant enkel, med jaktverktøy—som et rifleg og et jaktinstrument—hengende asymmetrisk, og antyder tilstedeværelsen av jegeren, selv om han er fraværende fra rammen. Dette skaper en dyp melankoli, og antyder en fortelling som går utover ren representasjon—en påminnelse om naturens skjønnhet selv i dens stille tilstand. Dette verket kobler flinkt det landlige livet til den voksende moderniteten, og avdekker Monets komplekse dans mellom realisme og fremvoksende impresjonistiske følelser.