I dette maleriet fanges en fredelig harmoni, der den majestetiske fasaden til Palazzo Ducale dukker opp som en drøm fra de glitrende vannene i lagunen. Monets penselstrøk danser gledelig over lerretet; myke og flytende, de ser nesten ut som de bølger sammen med bølgene. Lyset i seg selv er fylt med liv, reflekterer gyldne toner som sømløst blander seg med blått, og fremkaller en følelse av ro. Den arkitektoniske elegansen mykes opp av kunstnerens løse teknik, som presenterer en mild og nesten eterisk versjon av dette berømte venetianske palasset.

Når man ser dypere inn i komposisjonen, blir samspillet mellom lys og skygge fengslende; buene og vinduene kysser sollyset, mens det omkringliggende vannet forsterker følelsen av bevegelse. Dette er ikke bare en struktur malt med strenge linjer; snarere ser det ut som Palazzo Ducale er levende, omfavner de livlige følelsene av omgivelsene. Monet fanger et flyktig øyeblikk og inviterer betrakterne til å dykke ned i skjønnheten av dette ikoniske stedet. Den historiske konteksten legger til et lag av betydning, ettersom dette mesterverket er et feiret eksempel på impresjonismen, der de flyktige effektene av lys og atmosfære hersker, og overskrider en enkel representasjon til å bli en symfoni av farge og følelser.