Verket fanger de majestetiske klippene i Étretat, forsiktig belyst av de gyldne tonene fra solnedgangen; de atmosfæriske effektene er hypnotiserende, og omfavner scenen i en myk klem. Klippene, med sine ikoniske buer, står stolte mot et urolig hav, der små seilbåter gynger sakte, seilene deres malt i mørke silhuetter mot det glimrende vannet. Himmelen er et strålende teppe av varme gule farger, som går over i kaldere blå — farger som danser på lerretet, og fremkaller en følelse av ro samt øyeblikkets flyktighet.

Monets karakteristiske penselarbeid er en symfoni av teksturer; raske penselstrøk skaper harmoni mellom det turbulente havet og den solide storheten til klippene. Hvert penselstrøk bidrar til en følelse av bevegelse, som om selve luften er levende med hviskene fra kveldsvinden. Den emosjonelle påvirkningen av stykket er dyp; det vekker lengsel etter naturens skjønnhet og en følelse av ro midt i kaoset. Plassert i konteksten av en tid hvor impresjonismen redefinerte kunstnerisk uttrykk, fanger dette verket ikke bare landskapets skjønnhet, men feirer også den flyktige kvaliteten av lys og atmosfære.