I dette fortryllende verk er essensen av en solfylt ettermiddag ved elven levende. Sollyset sprer seg over lerretet, og kaster myke skygger under de utstrakte grenene av trærne som rammer inn scenen, og inviterer betrakteren til et livfullt skue av fritid. De myke penselstrøkene fremkaller bevegelse; det er vanskelig å ikke føle den lette brisen som stryker over huden, mens man hører de fjerne latteren fra venner som har samlet seg ved vannet.

Komposisjonen er en deilig blanding av figurer engasjert i en rekke aktiviteter. Til venstre nyter en gruppe roere tiden sin i båten, ansiktene deres ødelagt av solen, og uttrykker en smittsom livsglede som nesten kan føles. I mellomtiden tiltrekker en kvinne, elegant med en paraply—et mykt, rosa kontrast mot hennes mørke antrekk—oppmerksomhet. Hennes holdning er grasiøs; hun ser ut til å være tapt i tankene, som om hun betrakter den sjarmerende scenen som utfolder seg foran henne, eller kanskje drømmer om eventyrene som fortsatt står foran. Bakgrunnen, med sine myke åser og pittoreske landsbyhus, fremhever den idylliske atmosfæren og fører oss tilbake til en enklere tid for komfort og eleganse.