Verket fengslet med sin rolige representasjon av naturen—et landskap fylt med en følelse av ro, men med en delikat hint av villhet. Kunstneren oppnår en utsøkt balanse mellom myke og dristige penselstrøk, og gir oss et bilde av trær som synes å hviske med høstvinden; bladene, farget med nyanser av rødt og grått, blinker som glør mot en tåkete bakgrunn. Kunstneren ser ut til å invitere betrakteren inn i dette riket, hvert lag av penselstrøk skaper en tekstur som virker nesten taktil, som om man kan strekke ut hånden og kjenne den friske luften og raslingen av bladene.

Følelsesmessig er dette stykket både stimulerende og beroligende—det finnes en eleganse i stillheten som omgir komposisjonen. Vi kan nesten høre naturens milde hvisking, en symfoni av harmoni og ensomhet. Den historiske konteksten spiller en betydelig rolle her, ettersom verket reflekterer tradisjonelle kinesiske malerier som verdsetter naturens flyktige skjønnhet. Det resonnerer personlig med meg, og fremkaller minner om rolige turer gjennom skoger, der tiden ser ut til å stoppe opp og gjenspeiler den samme milde energien som dette verket representerer.