Kunstverket transporterer oss til et øyeblikk med stille kontemplasjon i en kirke. Kunstnerens mesterlige bruk av kryss-skravering og omhyggelig linjearbeid skaper et fantastisk samspill mellom lys og skygge, som gir scenen en påtakelig følelse av dybde. Komposisjonen fører blikket mot det storslåtte glassmaleriet, hvis detaljerte paneler antyder historier om tro. Figurene er gjengitt med klassisk eleganse; uttrykkene deres er rolige, holdningene deres respektfulle, mens de er nedsenket i tilbedelse. Fraværet av dristige farger, verket er hovedsakelig monokromt, lar de intrikate detaljene i den arkitektoniske innrammingen og den delikate skyggeleggingen ta sentrum. Den emosjonelle resonansen er fred, introspeksjon og ærefrykt – et øyeblikksbilde av et fellesskap forent i hengivenhet. Det fremkaller en følelse av historie og tradisjon. Kunstnerens dyktighet ligger ikke bare i den tekniske utførelsen, men også i evnen til å fange essensen av en delt åndelig opplevelse, en subtil påminnelse om trøsten og betydningen som finnes innenfor veggene i et tilbedelsessted.