Dette stemningsfulle landskapet fanger mykt en enslig skikkelse ved en smal, speilblank vannvei, omgitt av dempede brune og okergule toner fra senhøsten eller tidlig vinter. Komposisjonen leder blikket langs den svingete kanalen, flankert av nakne trær hvis nakne greiner strekker seg mot en myk, skyet himmel. Den fine penselføringen gir en følelse av stillhet og ettertanke, mens figuren ser ut til å kaste ut en line eller rekke hånden mot vannet, og inviterer oss til å forestille oss lyden av myke krusninger og den tørre gressets rasling. Den dempede fargepaletten — dominert av jordfarger og myke gråtoner — fremkaller en melankolsk, men fredelig atmosfære, og plasserer betrakteren i et øyeblikk som svever mellom bevegelse og stillhet. Verket resonnerer med naturens stille øyeblikks subtile skjønnhet, og avslører en intimitet med landskapet som føles både personlig og universell.