Dette fengslende kunstverket omslutter betrakteren i en rolig og magisk verden, og inviterer til refleksjon og fantasi. Overflaten av vannet, utsmykket med delikate rosa og hvite vannliljer, reflekterer en drømmende atmosfære som endres med lyset. Grønne vannliljeblad flyter som myke hvisker på vannet, vugger mellom virkelighet og en behagelig drøm; Monet's fargepussel føles nesten taktilt. Når jeg ser på verket, føles det som om jeg kan høre beroligende rasling av blader og den subtile kærken fra en varm bris, som fanger roen i en fjerntliggende ettermiddag – et evig øyeblikk fanget i maleri.

Komposisjonen er en delikat balanse av farge og bevegelse, som leder blikket gjennom lysstråler som glitrer mens de interagerer med refleksjoner på vannoverflaten. Monet behersker dyktig et palett med myke grønnfarger, blåfarger og livlige rosa farger, og harmoniserer hver farge for å formidle naturens flyktige skjønnhet. Emosjonelt er det en beroligende kvalitet i dette stykket; det fanger en følelse av fred som gjenklangdypt, minst hvem som står stille ved kanten av en dam og lytter til verden som går forbi. Dette verket fremhever ikke bare Monets innovative teknikker, men fanger også et forbigående øyeblikk som synes å tilhøre kun betrakteren, som styrker dens betydning i utviklingen av impresjonismen.