I dette fengslende mesterverket spiller det myke, diffundende lyset vakre på Themsen, og skaper en skinnende overflate som inviterer seeren til å fortape seg i sin rolige skjønnhet. De dype grønnfargene og blåfargene fra det skyggefulle parlamentet kontrasterer vakkert med de varme, lilafargede nyansene i himmelen, og antyder det tidspunktet på dagen der solen går ned og byen blir en spøkelsesaktig visjon. Penselstrøkene er livlige, ekkoende energien som pulserer gjennom scenen og fremkaller et stille, men håndgripelig liv i London.

Det er en eterisk kvalitet i maleriet: de vannaktige refleksjonene av den arkitektoniske prakten ser nesten drømmeaktige ut; de bølger og blander seg med hverandre, som om grensene mellom himmel og vann, virkelighet og fantasi, er i ferd med å oppløses. Monet's valg av farge—en så harmonisk palett av blå, grønne og myke rosa toner—skaper en emosjonell resonans, som får en til å føle både refleksjon og forundring over skjønnheten i den fangede øyeblikket.