Dette portrettet fanger oppmerksomhet med sin intime skildring av en kvinne som holder en liten hund—en inkarnasjon av selskap og ømhet. Figuren, malt i et øyeblikk av kontrollert eleganse, er delvis vendt til siden, noe som gir glimt av hennes forseggjorte antrekk. Den sterke kontrasten mellom den mørke bakgrunnen og hennes livlige klær—en blanding av rike røde og delikate striper—skaper en fantastisk visuell spenning som trekker blikket til seeren direkte mot henne. Monet's løse penselstrøk fremkaller en følelse av spontanitet og liv, som om scenen utspiller seg i realtid; teksturen av stoffet og hundens myke pels nærmest inviterer til berøring.

Den følelsesmessige påvirkningen av dette verket ligger i sin subtilitet og varme. Mangel på detaljer i kvinnens ansikt gir en aura av mysterium, som antyder at seerens fantasi må fylle ut hullene for å knytte seg til hennes essens. Dette var en tid hvor mange kunstnere utforsket det flyktige—omfavnet ideen om å fange forgjengelige øyeblikk. Monets tilnærming inkorporerer denne bølgen av impresjonisme, og fokuserer på atmosfæren fremfor kliniske detaljer. Den rolige tilstedeværelsen av kvinnen og den milde kjærligheten vist mot hunden reflekterer en harmoni som resonnerer dypt med betrakterne, og etterlater dem i stille refleksjon over skjønnheten i enkelhet og forbindelsen i hverdagen.