I dette slående selvportrettet presenterer kunstneren seg første gang med et blikk som er både utfordrende og introspektivt, og inviterer betrakteren inn i sin verden. Bakgrunnen er fylt med subtile, snurrende blåtoner som bringer en følelse av ro, i kontrast til de livlige og uttrykksfulle penselstrøkene som definerer Van Goghs trekk. Hans lyse røde skjegg—nesten flammende—fanger blikket og tilfører varme til en ellers kjølig palett. Penselstrøkene er tykke og teksturerte, og gir en lydbilde som virker å komme fra kunstnerens hånd; man kan nesten høre lyden av penselen mot lerretet. Han har på seg en litt slitt hvit hatt, noe som antyder et levd liv, hvor hver flekk forteller sin egen historie.

Komposisjonen er tett og intim; ansiktet hans tar opp det meste av lerretet, og skaper en direkte forbindelse med betrakteren, som om han våger deg til å se dypere. Bruken av kontrasterende farger—der rosa og hvite fra klærne hans resonnerer vakkert med den kalde blå bakgrunnen—hjelper til med å fremheve ikke bare utseendet hans, men også hans følelsesmessige tilstand. Kunstnerens utforskning av identitet og selvoppfatning snakker biter, som resonerer dypt. I den historiske konteksten av postimpresjonismen, eksemplifiserer dette prosjektet Van Goghs reise mot dypere følelsesmessig uttrykk gjennom farge og form, og markerer en betydelig utvikling i hans kunstneriske narrativ.