I dette intime portrettet blir en mann fanget i et øyeblikk av stille refleksjon, sittende komfortabelt på en mørk, luksuriøs sofa. De myke konturene av møbelet omfavner ham, mens den svakt belyste bakgrunnen, fylt med lys fra vinduet, skaper en varm og innbydende atmosfære. Fargepaletten er dempet, dominert av jordfarger og milde pasteller som harmonerer vakkert med konturene av frakken hans og teksturen av stoffet rundt ham; denne kombinasjonen fremkaller en følelse av ro og fred–slike øyeblikk minner oss om tider brukt i selskap, innhyllet i omfavnelse av et kjent rom.

Alt i dette verket snakker om intimiteten i menneskelig erfaring—selv om det uklare ansiktet kan skjule hans identitet, så inviterer det betrakteren til å projisere sine egne følelser og minner på ham. Man kan nesten høre raslingen av sidene mens han blar i en bok, rommet fylt med en aura av reflekterende stillhet. Den historiske konteksten av 1880-tallet, da Munch utviklet sin unike symbolikk, legger igjen lag på maleriet. Det taler om den fremvoksende moderniteten kontrastert med evige øyeblikk av ensomhet; faktisk er det et vitnesbyrd om vår lange tradisjon med å finne fred i lesing, refleksjon og stillhet.