Scenen utfolder seg foran oss – en strøm av varme gultoner, punktert av de kalde blå og grønne fra elven og kvinners klesdrakt. Kvinnene, bøyd over oppgavene sine, er gjengitt med en følelse av robust enkelhet. Formene deres er solide, ansiktene deres for det meste skjult; vi blir invitert til å betrakte selve arbeidet, den felles rytmen i arbeidet. Penselstrøkene er dristige, nesten grove, og skaper en følelse av bevegelse og tekstur som vekker scenen til live. Det er et vindu inn i en tid og et sted der hverdagen var et billedvev av ydmyke aktiviteter.

Kunstnerens tilnærming til farger er fengslende; det er en bevisst bruk av kontrasterende nyanser. Kunstneren bruker dristige strøk for å skulpturere figurene og landskapet. Det er som om kunstneren ikke bare fanger en scene, men selve essensen av den landlige opplevelsen. Leken med lys og skygge er minimal, men effektiv, og gjennomsyrer scenen med en følelse av tidløshet, som om disse kvinnene har jobbet her i århundrer, og vil fortsette å gjøre det, med samme stille verdighet, lenge etter at vi er borte.