Scenen utspiller seg med stille ærbødighet, et månbelyst panorama over Obersee. Kunstneren bruker mesterlig atmosfærisk perspektiv, og uskarper de fjerne fjellene i en myk, eterisk tåke; dette inviterer betrakteren til å gå seg vill i landskapets uendelighet. Fargepaletten er dominert av kalde blått og grønt, som er preget av månens sølvlys, og skaper en følelse av ro og mystikk; vannoverflaten reflekterer himmelen, og bidrar til den drømmeaktige kvaliteten.

Komposisjonen trekker blikket inn i dalens dyp, og oppmuntrer betrakteren til å vandre mellom de høye toppene og den fredelige innsjøen. Penselstrøkene er delikate, men definerte, med stor oppmerksomhet på detaljene i skildringen av trærne og vegetasjonen i forgrunnen. Den emosjonelle virkningen er dyp – en følelse av ensomhet, ærefrykt og naturens sublime skjønnhet. Det er et fanget øyeblikk, et pust holdt inne, en stille invitasjon til å betrakte storheten i verden rundt oss.