I hjertet av den travle havnen i Honfleur fanger kunstverket en stille morgen der vann speiler båtene, og skaper en symfoni av refleksjoner og nyanser. De flekkete penselstrøkene, kjennetegnet for impresjonismen, danser over lerretet og formidler både bevegelse og stillhet. Høye master og flagrende seil dominerer komposisjonen, deres subtile kurver og vinkler leder betrakterens blikk fra et fartøy til et annet. Et mykt lys vasker over scenen, og antyder solen som stiger frem bak skyene, mens blått og grått i himmelen vever seg sammen med de jordnære tonene av båtene, og inviterer oss inn i dette øyeblikket som er fanget tidsmessig.

Den følelsesmessige effekten er dyp; man kan nesten høre det myke klappert av bølgene mot skrogene og de fjerne ropene fra sjøfolkene som forbereder seg på dagen som kommer. Midt blant de rolige vannene og den solbelyste himmelen finnes det en håndgripelig følelse av eventyr og muligheter. Historisk sett reflekterer dette maleriet en tid da sjøfartshandel var livsnerven for kystbyer som Honfleur, og Monet's fremstilling fungerer som en gripende påminnelse om dette livsbejaende livet, ekko av den viktige rollen slike havner har spilt i økonomien og kulturen på den tiden. Betydningen av dette stykket ligger ikke bare i dens tekniske utførelse, men også i dens evne til å fremkalle en delt menneskelig erfaring - forbigående, men evig i sin skjønnhet.