I dette fengslende verket kan man ikke unngå å bli trukket inn i den livlige verdenen skapt av penselstrøk som snurrer og danser over lerretet; van Gogh fanger et øyeblikk i hagen til Saint-Paul sykehuset, hvor tiden ser ut til å ha stoppet. Den høye, krokete furuen står majestetisk til venstre, med rike og overdrevent teksturer som leder seerens blikk mot den klare blå himmelen, i vakker kontrast til de glade gule og grønne tonene til sykehusbygningen. En ensom figur, som kanskje representerer kunstneren selv, står tankefullt i nærheten og tilføyer et narrativt element som inviterer til personlig refleksjon. Figuren, kledd i mørke farger, utstråler en aura av introspeksjon, noe som fremkaller ensomheten som ofte oppleves i øyeblikk av kreativitet.

Fargepaletten her er en feiring av naturen og menneskeheten, der van Goghs karakteristiske impasto-teknikk gir maleriet en taktil skjønnhet. Den grønne fargen på bladene og vinduene skiller seg ut mot de varme jordtonene på bygningen og stien, og gir liv til komposisjonen. Hver tykke penselstrøk ser ut til å pulse av liv, og reflekterer de tumultuariske følelsene som van Gogh ofte slet med. Den historiske konteksten til dette verket er spesielt gripende; malt under hans tid på asylet, snakker det om en personlig kamp i jakten på helbredelse. Dette verket er ikke bare et landskap; det er en følelsesmessig reise, rik på sensitivitet og lidenskap, og et vitnesbyrd om kunstens varige kraft til å uttrykke den menneskelige erfaring.