Dette fengslende scenen fanger en rolig kystatmosfære, der den to-dimensjonale horisontlinjen enkelt deler lerretet i land og sjø, og skaper en følelse av dybde som trekker betrakterens blikk mot de fjerne båtene som sakte flyter på vannet. Den myke pastellpaletten – fra den varme sandaktige beige på stranden til de delikate blå tonene på himmelen – gir verket en atmosfære av fred, og inviterer oss til å forestille oss den milde lyden av bølger som slår mot stranden. Teksturer i penselstrøkene formidler en dynamisk følelse av bevegelse i himmelen og vannet, mens jordfargene står i vakker kontrast til roen på himmelen over.

Interessant nok fanger Monet mer enn bare en enkel kystutsikt; det er en meditativ opplevelse som vekker følelser av nostalgi og ro. Røyktråder som stiger opp fra bygningene på venstre side antyder industriell aktivitet, som antyder skjæringspunktet mellom natur og menneskelig innflytelse, muligens reflekterende den foranderlige verdenen Monet levde i. Dette lille vinduet til et stille øyeblikk snakker ikke bare om et sted, men også om en følelse som gjenklinger gjennom tidene – en stille invitasjon til å ta et dypt åndedrag og nyte naturens enkelhet.