I dette fengslende verket rejser den ikoniske silhuetten av Parlamentet seg mot bakgrunnen av en gripende solnedgang. Scenen er malt med en myk, uklar teknikk som vekker en drømmende tilstand, og inkorporerer Monets fascinasjon for lys og atmosfære. Hvert penselstrøk fanger lett overgangen fra dag til natt; de mørke konturene av tårnene og bygningene er omsluttet av et tåkete lys, som antyder øyeblikkets flyktige skjønnhet. De glitrende vannene reflekterer varme oransje og dype røde, med sine bølgende mønstre som inviterer betrakteren til å reflektere over den roen en slik scene kan inspirere. Monets mestring av farge-dynamikk er tydelig her, da han kombinerer en relativt dempet palett med livlige nyanser som danser på lerretet.

Den følelsesmessige påvirkningen av dette stykket ligger i evnen til å transportere oss til en annen tid og sted, hvor smeltingen av natur og urbanitet skaper en rolig oase midt i kaos. Det snakker om betrakterens lengsel etter skjønnhet og fred, og resonnerer med livets flyktige natur. Malt i en periode med dramatiske endringer i England, oppsummerer dette verket essensen av impresjonistbevegelsen, som ofte feiret nåtiden. Når betrakteren ser på dette verket, kan de ikke unngå å føle en tilknytning til tidens gang som reflekteres både ved den lyse himmelen og i det stille vannet, og bli immerset i naturens lys' flyktige prakt.