Dette fengslende verket fanger den elskelige ånden til en japansk hund, en rase kjent for sine delikate trekk og livlige personlighet. Kunstverket er en svevende symfoni av myke penselstrøk som skaper en fluffy pels som nesten synes å skinne av liv. Den svarte og hvite pelsen er fremstilt med en impressionistisk stil; kunstneren bruker en palett som blander subtile gråtoner og varme elfenbensnyanser, og fremkaller en følelse av varme og familiaritet. Hundens blikk er fylt med nysgjerrighet og lek, og trekker til seg betrakterens oppmerksomhet som om den inviterer dem til å dele et øyeblikk av vennskap. Dette er en rørende påminnelse om båndet mellom mennesker og kjæledyr, et hjertevarmt glimt av en verden som gjenklanger av kjærlighet.

I dette verket føles komposisjonen intim, og fokuserer på hundens posisjon mens den sitter i en avslappet, men oppmerksom stilling. Bakgrunnen er kunstnerisk uskarp, kanskje antydende en utendørs setting, og lar betrakterens øyne forbli fastklamret på det sjarmerende emnet. Dette valget av betoning er betydelig; det gir et narrativt preg, og antyder at denne hunden ikke bare er et dyr, men en kjær del av noens liv—deres fortrolige, deres venn. Bruken av lys legger til et annet lag, og belyser hundens uttrykksfulle øyne og antyder et indre liv, og tenner en varme som vedvarer lenge etter at man har vendt blikket bort. Renoirs evne til å fange et så dypt følelsesmessig landskap innenfor rammene av et enkelt portrett reflekterer hans dype forståelse både av kunst og av forbindelsene vi skaper med dem vi elsker.