Kunstverket fanger den delikate skjønnheten hos en ung kvinne, ansiktet hennes innrammet av myke penselstrøk som fremkaller en øm, men levende tilstedeværelse. Lettheten i penselstrøket skaper en følelse av intimitet, samtidig som figuren utstråler en subtil selvtillit. De myke tonene i huden hennes står i kontrast til den kalde bakgrunnen, noe som bidrar til maleriets generelle harmoni; de store øynene hennes, prydet med et snev av mystikk, inviterer til en forbindelse som føles både personlig og dyp.

Bakgrunnen, med sine subtile fargevariasjoner, ser nesten drømmende ut – som antyder en verden utenfor lerretet, noe som ytterligere understreker den kontemplative uttrykksfullheten hos figuren. Denne kombinasjonen av realisme og impresjonistisk stil inkorporerer den kunstneriske visjonen fra perioden, og fremhever en tilnærming der følelser og skjønnhet smelter sammen i én ramme. Den emosjonelle virkningen av dette verket gjenspeiles i temaets grasiøsitet og femininitet, og reflekterer de skiftende oppfatningene av kvinner på 1800-tallet, der nøye observasjon og genuin anerkjennelse av deres tilstedeværelse ble stadig viktigere.