Malingen fanger et rolig landskap der interaksjonen mellom vann og is skaper en delikat, nesten flyktig skjønnhet. De myke nyansene av blått og lys gult vekker en følelse av ro; den kalde isen som ligger på vannoverflaten reflekterer dagens milde lys, og smelter sømløst inn i en myk horisont. Monets karakteristiske penselstrøk gir et drømmende preg, hvert strøk synes å danse over lerretet, og antyder de subtile bevegelsene til vannet under isen. De bølgende formene og de fragmenterte refleksjonene inviterer blikket til betrakteren til å vandre, og skaper en atmosfære av ro og selvrefleksjon.

Når blikket ditt reiser seg over horisonten, legger du merke til bølgende åser badet i myke farger—som reflekterer en vinterscene men også antyder varme fra solen som nærmer seg. Komposisjonen er balansert, og gir en forgrunn som tiltrekker oppmerksomheten før den dirigerer blikket mot den enorme isdekkede vannoverflaten, prydet med flytende biter som ser ut til å glitre med et eget liv. Dette landskapsmaleriet overskrider bare representasjon; det fanger det flyktige, overgangsmessige ved vinteren—både vakkert og efemært—og minner oss om følelsene knyttet til årstidene.