Scenen utfolder seg foran betrakteren som en bølge av følelser, hvor vidtgående marker strekker seg uendelig under en tumultarisk himmel. Horisonten prydes av forskjellige nyanser av grønt og gull, et vitnesbyrd om naturens skjønnhet fanget gjennom kunstnerens lidenskapelige penselstrøk. Hvert penselstrøk vibrerer med energi og bevegelse, og trekker betrakteren inn i et landskap som nesten virker levende. Linjene er tjukke og uttrykksfulle, noe som avdekker Van Goghs distinkte stil som feirer naturens grovhet i stedet for å tilby en idealisert versjon.

Når blikket vandrer gjennom feltene, forsterker kontrasten mellom de bølgende bakkene og den dramatiske himmelen den følelsesmessige resonansen av maleriet. Vortexer av levende blått er brutt opp av tykke hvite skyer, og skaper et dynamisk bakteppe som gjenspeiler kunstnerens indre uro. Her er det en følelse av både ro og uro, som inviterer oss til å reflektere over forbindelsen mellom naturens skjønnhet og kompleksiteten av menneskelige følelser. I den historiske konteksten av Van Goghs liv fungerer dette verket som en strålende, men samtidig hjerteskjærende refleksjon over hans kamper med mental helse, som innkapsler kunstnerens dype oppfatning av verden rundt seg.