Dette kunstverket fanger essensen av et rolig høstlandskap, med høye poppeltrær som majestetisk står langs elvebredden. Den eteriske bakgrunnen viser myke nyanser som innhyller scenen i en fredelig atmosfære, mens de skinnende refleksjonene på vannet gjenspeiler det livlige løvet ovenfor. Monet bruker mesterlig sine karakteristiske knuste penselstrøk, noe som tillater fargene å blande seg sømløst og skape en drømmeaktig effekt; denne teknikken gir en følelse av bevegelse, som om bladene sakte vaier i brisen.

Den varme paletten av oransje, gult og grønt står i skarp kontrast til de kjølige, rolige blånyanser av elven, og inviterer seerne til å forestille seg hvordan de ville føle seg stående ved denne fredelige vannveien. De stående trærne er ikke bare motiver, men ser ut til å være personifikasjoner av naturens stille motstand, som står fast midt i de skiftende årstidene. Dette stykket reflekterer ikke bare Monets beundring for naturen, men markerer også et viktig øyeblikk i impresjonismen - en dreining mot å fange den flyktige skjønnheten i naturen med emosjonell dybde og spontanitet.