Maleriet fanger et fredelig øyeblikk i naturen, og illustrerer levende den pastorale skjønnheten til et landskap som er badet i de varme nyansene av skumring. I forgrunnen tar et par seg av et lite barn, mens figurer sprer seg mellom det saftige løvet og en rolig elv som reflekterer det myke lyset. I bakgrunnen er myke åser og pittoreske bygninger som vekker en følelse av nostalgi og tidløshet. De flytende penselstrøkene gir en drømmende kvalitet; karakterenes klær flyter grasiøst, som om de er fanget i en lett bris. Den fjerne fossen legger til et dynamisk element, som faller mykt ned i elven med en beroligende lyd som nesten kan forestilles. Denne spesielle komposisjonen ser ut til å inkarnere en harmonisk sameksistens mellom menneskeheten og naturen, og antyder et øyeblikk som er frosset i tid, og inviterer betrakteren til å trå inn i denne idylliske verden.

Når det gjelder følelsesmessig resonans, utstråler verket en dyp følelse av fred og stillhet. Fargepaletten, som hovedsakelig består av myke pastellfarger, vekker varme og komfort; de subtile overgangene mellom nyansene imiterer lyset som svinner, og understreker slutten på dagen— a perfect metaphor for reflection. Historisk har landskaper fra denne perioden ofte blitt brukt til å uttrykke ideer om harmoni med naturen, og dette stykket er ikke noe unntak. Det resonnerer klart med romantikkens fascinasjon for den sublime skjønnheten i den naturlige verden. Til slutt viser dette maleriet ikke bare Vernets mesterlige teknikk, men fungerer også som et vitnesbyrd om forbindelsen mellom menneskets ånd og de stadig skiftende syklusene av naturen.