Lærret fanger profilene av en eldre mann, som utstråler en følelse av dyp betraktning. Subjektets rynkete ansikt, rammet av et velstelt skjegg, ser ut til å fortelle historien om et langt og ettertenksomt liv. Bruken av impasto-teknikk skaper en taktil overflate, med dristige penselstrøk av oker og mørkebrun som gir varme, til tross for enkelheten i fargepaletten. Lyset interagerer vakkert med teksturen, og fremhever konturene av ansiktet hans og de fine detaljene i uttrykket hans.

Når man ser på dette portrettet, kan man ikke unngå å føle en forbindelse; den eldre mannens øyne, selv om de er delvis i skyggen, reflekterer visdom og erfaring. Dette er ikke bare en avbildning av en gammel mann, men en utforskning av menneskelige følelser — melankoli flettet med verdighet. Historisk sett resonnerer dette maleriet med van Goghs utforskning av den menneskelige psyken, og viser overgangen hans til en empatisk kunstner som ærer skjønnheten i folks hverdagsliv. Den emosjonelle dybden som formidles inviterer seerne til å reflektere over sine egne historier og historier, og gjør det til et betydelig verk i van Goghs arbeid.