I dette gripende landskapet veves dempede farger av brun og grønn sammen for å formidle en dyster, men likevel rolig atmosfære. Komposisjonen er nøye strukturert; de mykt skrånende jordene leder blikket mot horisonten, hvor en subtil blanding av jordtoner reflekterer overgangen i dagen. Slanke trær står som vakter i bakgrunnen, deres silhuetter nærmest skjelettaktige mot den store himmelen. Den ensomme figuren av en mann, kanskje en bonde eller arbeider, samhandler stille med jorden, tilsynelatende i harmoni med naturen. Teksturen som Van Gogh påfører med sine penselstrøk tilfører dybde til markene, og skaper en taktil kvalitet som får en til å ønske å berøre overflaten. Hvert penselstrøk resonerer med en følelsesmessig tyngde, og gir en følelse av nostalgi og ettertanke.

Når vi ser nærmere på dette maleriet, speiler det ikke bare det fysiske landskapet, men også kunstnerens indre verden i en turbulent tid av hans liv. Malt i 1881, reflekterer dette stykket Van Goghs utviklende stil og understreker naturens rå skjønnhet og enkelhet. Den dempede fargepaletten, dominert av jordtoner og myke pasteller, fremkaller en følelse av ro, samtidig som den antyder en underliggende melankoli. Figurens isolasjon og den sparsomme detaljeringen av omgivelsene antyder en fusjon av personlige og universelle temaer — vår forbindelse til jorden, og ensomheten som kan komme fra et slikt bånd. I dette verket fanger Van Gogh et øyeblikk som føles både personlig og dypt, en invitasjon til å stoppe opp og reflektere over skjønnheten som omgir og gjennomsyre vår eksistens.