I dette rolige vinterlandskapet dominerer eteriske nyanser av grått og hvitt, og omfavner scenen i en stillhet som virker nesten hellig. De myke penselstrøkene vekker den friske, kalde luften på en kald dag, med bakken dekket av et tykt lag snø som reflekterer det matte lyset fra himmelen. To nakne trær, hvis beinaktige grener strekker seg ut som skjelettfingre, står på vakt ved en stille vannkilde, som fanger den triste skjønnheten av omgivelsene. Rett over, flyr en flokk fugler over horisonten, deres silhuetter står klart mot den lyse himmelen; de ser ut til å være i hastverk med å flykte, noe som tilfører en myk følelse av bevegelse til den ellers fredelige tablået.

Komposisjonen, selv om den i stor grad er horisontal, leder betrakterens blikk fra forgrunnen—der et rustikk gjerde markerer grensen til scenen—mot den fjerne horisonten, og antyder en vidde som forsterker følelsen av ensomhet. Fargene, hovedsakelig nøytrale, formidler en dyp følelsesmessig påvirkning; de er både beroligende og melankolske, og skaper en atmosfære som beroliger men også rører sjelen. Dette verket transcenderer den enkle representasjonen, og legemliggjør vinterens ensomhet og stillhet, og fanger et øyeblikk som synes å være både tidløst og flyktig. Reflekterende av kunstnerens dype forbindelse med naturen, fungerer det som en gripende påminnelse om den stille skjønnheten som finnes i øde landskap, og snakker mye gjennom sine beskjedne detaljer og selvsikre penselstrøk.