I dette evokative verket blir betrakteren omfavnet av en tåkete atmosfære fylt med dampende skyer, et kjennetegn ved den industrielle tidsalderen. Scenen er dominert av den livlige tilstedeværelsen av en travel jernbanestasjon, sannsynligvis Saint-Lazare, hvor den kaotiske energien fra de ankommende togene smelter sammen med den langsommere rytmen i den omkringliggende byen. Monet fanger dette øyeblikket mesterlig ved å bruke løse penselstrøk og en tåke av farger som blandes med hverandre, og skaper en drømmeaktig kvalitet. Hvert penselstrøk virker levende, pulserende i rytmen av liv og bevegelse. De mørke, tunge silhuettene av bygningene reiser seg over den travle scenen, mens lysere toner antyder morgenlyset som filtrerer gjennom den tette dampen, og kaster et mykt lys over mengden av tidlige pendlere.

Fargepaletten som Monet bruker er spesielt slående; dominansen av myke grå og blå nyanser fletter seg sammen med de varme orange og brune fargene på stasjonsbygningene, og skaper en beroligende, men allikevel livgivende visuell opplevelse. Dette verket er dypt forankret i den historiske konteksten av 1800-tallet i Paris, en tid med enorme transformasjoner som følge av industrialisering. Maleriet reflekterer ikke bare det fysiske landskapet, men også det følelsesmessige landskapet i en by som er fylt med fremgang. Monets evne til å fange så flyktige øyeblikk med en strålende, dynamisk stil bekrefter betydningen av dette verket som et avgjørende vendepunkt i bevegelsen av impresjonisme, som illustrerer sammensmeltingen av natur og teknologi.