I dette fortryllende verket fra midten av 1600-tallet blir vi fascinert av den delikate tilstedeværelsen av en ung jente, innrammet under en elegant hatt med myke linjer og rike teksturer. Hatten, med sitt unike stripete mønster, ser ut til å resonere med det lekne lyset som danser over lerretet; den kaster interessante skygger som fremhever hennes ungdommelige, men rolige holdning. Huden hennes gløder med et mykt, nesten overnaturlig lys, som vakkert kontrasterer med den rike blå drakten hennes; det myke stoffet innbyr til berøring. Mens hun sitter, med en penn i hånden, trekker blikket hennes oss inn i en intim dialog; hun ser ut til å gjenspeile usagte tanker, et øyeblikk frosset i tid blant de luksuriøse foldene av stoffet og omgivelsene sine.

Komposisjonen er bemerkelsesverdig intim; figurens posisjon er litt vendt mot betrakteren, noe som skaper en følelse av tilknytning. Bruken av lys i dette stykket er mesterlig—Vermeer kontrasterer dyktig de myke høylysene med dypere skygger, og gir scenen en følelse av varme og dybde. Rundt henne har bakgrunnen myke gyldne toner, elementer som ser ut til å antyde den indre verden til jenta, som kanskje antyder musikk eller kunst—et rike av kreativitet som fascinerer henne og dermed oss. De omkringliggende fargene og teksturene vekker sammen en følelse av ro, som om man stille kikket inn i et inspirerende øyeblikk, svevende mellom virkelighet og drøm, der tiden i et øyeblikk virker å stoppe.