Når solen synker under horisonten, utfolder den rolige scenen av en liten arm av Seinen seg foran oss, opplyst av de milde nyansene av skumringen. De glitrende vannene reflekterer et spekter av farger: livlige oransje og myke rosa smelter sammen med kaldere blå, og vever seg harmonisk sammen for å fange det flyktige øyeblikket da dagen stille gir etter for natten. Det er en vakker stillhet, brutt bare av den eteriske krusningen som antyder kveldenes hviskninger; refleksjonen av trærne omlagraser kysten og deres former nærmest spøkelsesaktige mot den glitrende overflaten. Det føles som om tiden selv står stille, og reflekterer freden som omgir dette scenariet.

Komposisjonen oppnår en balanse mellom himmel og vann, og inviterer seerne til å reise blikket fra de livlige skyene ovenfor ned til de rolige vannene under. Monet's løse penselstrøk tilfører en livlig tekstur, og lar naturens essens spille frimodig på duken. Det er absolutt et impresjonistisk verk – hvert børstetrekk ser ut som en musikalsk note i en delikat melodi, som vekker følelser av lengsel og fred. Det er en sjarm i enkelheten av denne representasjonen; det handler ikke om komplekse detaljer, men om opplevelsen av å være omgitt av naturens skjønnhet, der verden blir en rolig oase, som holder pusten i skumringen.