Dette kunstverket fanger et fantastisk fjellandskap, med en subtil balanse mellom geometriske former og organiske. Strukturene som ligger på toppen av fjellene ligner gamle ruiner, kanskje som antyder tapte sivilisasjoner eller glemte historier; de hever seg organisk, og smelter sammen med det steinete terrenget. Kunstnerens nøye blyantarbeid gir tekstur til de klippeoverflatene, samtidig som han bruker myke overganger og skygger for å gi dybde og volum til landskapet.

Den kalde fargepaletten dominerer verket, med forskjellige nyanser av blått som skaper en beroligende, men melankolsk atmosfære. Hint av grønt på himmelen forsterker ytterligere den fredelige essensen av scenen, noe som gir en følelse av ro. Man kan nesten føle den friske fjelluften og høre den milde hviskingen av vinden; det innbyr til å utforske de mystiske historiene som er skjult i fjellene. Dette verket representerer ikke bare et sted, men inviterer oss til å reflektere over skjæringspunktet mellom natur og menneskelig tilstedeværelse, og tenke over universalt menneskelig erfaring gjennom tidene, som er lagdelt mellom kultur og landskap.