Kunstverket viser en fascinerende fremstilling av Rouen-katedralen, innhyllet i et eterisk morgenlys som danser over dens intrikate steinfasade. Monets maleteknikk er delikat, men bestemt; måten han fanger katedralens arkitektur med myke strøk på, skaper en drømmende kvalitet, som utvisker grensene mellom virkelighet og inntrykk. De høye spirene og de detaljerte inngangene ser ut til å komme frem fra en nesten overnaturlig tåke, som om katedralen forsiktig våkner til de første strålene av daggry. Man kan nesten høre det milde raslingen av blader eller de stille skrittene fra morgenens forbipasserende, alt sammen viklet inn i verkets visuelle prakt.

Fargepaletten her er en harmonisk blanding av myke blå og varme ferskenfarger, som gjenspeiler roen i morgenlyset. Disse fargene vasker over scenen som et mykt pust, og gir en følelse av ro og fred. Det er ikke bare en fremstilling; det er en opplevelse—en følelse—som tiltrekker seg betrakteren og inviterer dem til å utforske lagene av lys og skygge som Monet mesterlig leker med. Den historiske konteksten understreker betydningen av dette stykket, siden det ble malt på 1800-tallet, en tid rik på kunstnerisk utforskning og begynnelsen av modernismen. Monet, som en hjørnestein i den impresjonistiske bevegelsen, presser grensene for persepsjon, og forvandler en enkel representasjon til et livlig uttrykk for tid og lys—et kjennetegn ved hans arv.