Badet i det myke, gyldne lyset fra sen ettermiddag fanger dette verket en stille, nesten meditativ scene hvor natur og rustikk arkitektur smelter sømløst sammen. Den høye palmen lener seg forsiktig over en sti kantet med strukturerte steinmurer; dens mørke blader brettes ut som en delikat vifte mot en blek, svakt lysende himmel. De grove murene har varme okerfarger, deres ujevne overflater skildres med et omhyggelig spill av lys og skygge som fremkaller følelsen av gammel stein varmet av solen. Et lite område med grønt gress titter frem der sollyset treffer bakken, og tilfører en frisk kontrast til den jordfargede paletten.

Komposisjonen bygger lag av dybde gjennom en tilbakeholden, men effektiv bruk av perspektiv, og leder øyet fra skyggefulle hjørner mot lyset. Den begrensede, men harmoniske fargepaletten – dominert av dempede gule, brune og grønne toner – gir scenen en rolig og noe nostalgisk stemning, som minner om et fredelig øyeblikk i en sørfransk landsby. Penselstrøkene er sikre, men subtile, og legger vekt på form og skygge mer enn intrikate detaljer, og gir verket en nesten grafisk klarhet. Dette maleriet handler om tidløshet og stille skjønnhet, og vekker varmen fra solbadede minner og den rolige omfavnelsen der natur møter menneskelig bolig.