Verket fanger en rolig vannscene, der delikate liljeflader svever grasiøst på overflaten av en damm. Kunstneren benytter en drømmende palett som fremkaller ro; myke grønne og blå nyanser veves sammen med dottene av rosa og hvit for liljene. Det er en følelse av eterisk skjønnhet i den måten lyset leker på vannet, som skaper refleksjoner som sakte bølger, hvisker historier om stillhet og bevegelse. Én føler at man kan strekke ut hånden og berøre den silkeaktige overflaten, og overgi seg til naturens rolige favntak.

Komposisjonsvalgene stråler av spontanitet; det milde penselstrøket er indikativt for impresjonismens kjernefilosofi — å fange den flyktige naturen av lys og atmosfære. Fargelagene skaper dybde; fra de delikate skyggene under liljene til de glitrende høydepunktene på overflaten. Det er et inntrykk av et øyeblikk frosset i tid, en påminnelse om naturens fred i livets kaos; en invitasjon til å stoppe opp og sette pris på de enkle underverkene som omgir oss. Dette stykket reflekterer ikke bare Monets utviklende teknikk, men hever også betydningen av landskapsmaleriet til et felt som feirer de subtile følelsene knyttet til naturen.