Verket formidler et stille, men likevel dynamisk landskap hvor en rekke vindmøller stolt står mot en myk, overskyet himmel. Hver mølle, med sine vinger som snurrer sakte, reflekterer den karakteristiske sjarmen ved det rurale Nederland. I forgrunnen glir en liten båt jevnt langs den rolige kanalen; seilet er hvitt, i skarp kontrast til de dempede tonene som dominerer scenen, og fanger en behagelig bris. Bygningene som flankerer vannet, med sine pittoreske fasader, ser ut til å hviske historier om enklere tider og skaper en atmosfære som inviterer til personlig refleksjon. Det rike spelet av teksturer - fra det grove treverket til husene til det flytende vannet - inviterer betrakteren til nesten å berøre landskapet. Monet's penselstrøk er uttrykksfulle, men også nøkterne og bruker løse strøk som gir liv til hver kant av lerretet.

Dette stykket, rikt på følelsesmessig resonans, trekker betrakteren inn i sin verden; fargene, for det meste dempet med myke grønne, grå og oker-nyanser, skaper en følelse av ro og ettertanke. Den historiske konteksten er viktig, da den fanger Monets fascinasjon for lys, tekstur og det idyliske nederlandske landskapet. Reflekterer over trekkene i impresjonismen, eksemplifiserer dette maleriet overgangen til å fange flyktige øyeblikk av skjønnhet i hverdagen, og oppfordrer betrakterne til å finne glede i det ordinære. Det står som et vitnesbyrd både om kunstnerens genialitet og lengselen etter roen i en svunnen tid, som vekker ønsket om enkle, udramatiske dager.