Denne uttrykksfulle vinterscenen fanger et stille, snødekket landskap hvor naturen og menneskelig nærvær sameksisterer i subtil harmoni. Stedet er en kaninhule nær Pontoise, gjengitt med delikate penselstrøk som fremkaller den myke stillheten til nysnø. Komposisjonen leder blikket forsiktig fra de nakne trærne til venstre, hvis greiner strekker seg tynne mot en blek, overskyet himmel, over det bølgende, snødekte terrenget til en liten figur som arbeider nær et enkelt hus. Den dempede fargepaletten, dominert av myke hvite, grå og jordbrune toner, formidler en kald, men fredfull atmosfære, som inviterer betrakteren til å føle den friske luften og stillheten på en vinterdag.

Kunstnerens penselføring er løs, men målrettet, og kombinerer impresjonistisk spontanitet med en intim observasjon av naturens detaljer. Teksturer skapt av lag på lag med maling antyder trebarkens ruhet og snøens mykhet, mens den svake tilstedeværelsen av menneskeliv tilfører et narrativt lag — som antyder varme og aktivitet under den kalde overflaten. Historisk sett speiler dette verket impresjonistenes fascinasjon for å fange flyktige øyeblikk i det daglige landlivet og naturens stille motstandskraft om vinteren. Det er et vitnesbyrd om kunstnerens ferdighet i å forvandle en enkel vinterscene til en engasjerende følelsesmessig opplevelse, hvor betrakteren nesten kan høre knirkingen av fottrinn og kjenne den friske, iskalde luften.